Valg av faddere

Når et barn skal døpes, velger foreldrene faddere. De fleste foreldre er nøye med hvem de velger. De vil gjerne ha faddere som kan bety noe positivt for barnet, som kan følge det i oppveksten og være en voksenperson som bryr seg om hva som er best for barnet. Derfor er det en tillitserklæring å bli spurt om å være fadder.

Tradisjonen med faddere går helt tilbake til det andre århindret, da barn av kristne martyrer fikk nye "foreldre". I flere hundre år var det vanlig i vår kirke at en av fadderne bar barnet til døpefonten. Noen steder blir denne skikken praktisert fremdeles. Tilsvarende gjelder tradisjonen med såkalt "luefadder"; en fadder som tar av dåpslua før dåpen, enten i kirkebenken eller ved dåpefonten.

Det er en ære å bli spurt om å være fadder. Mange ganger vil fadderne tilhøre den nære familien og representere ulike generasjoner. For andre er det naturlig å velge venner av familien. Nedre aldersgrense er 15 år, og fadderne må enten være medlemmer av Den norske kirke, eller et kirkesamfunn som ikke forkaster barnedåp.

Minst to faddere
Den døpte skal ha minst to og høyst seks faddere. Foreldrene kan ikke være faddere. Minst to av fadderne må være tilstede ved dåpshandlingen. Det er fint om fadderne har regelmessig kontakt med barnet og er en støtte for både barn og foreldre.

Fadderne er ikke alene om oppgaven. Sammen med hele kirken - og spesielt den lokale menigheten - skal de "be for barnet, lære han/henne selv å be, og hjelpe han/henne til bruke Guds ord og Herrens nattverd", som det heter i dåpsliturgien.

Faddere er noe spesielt
Den døpte får ofte et helt spesielt forhold til fadderne sine. Faddere kan sørge for at dåpsdagen blir feiret som en litt annerledes fødselsdag, der en snakker om det som skjedde i dåpen. For de døpte er det også trygt å vite at det er noen som bryr seg spesielt om dem og ber for dem.

Hva en fadder ikke er
Å være fadder har ingen sivilrettslige plikter, som for eksempel å skulle overta omsorgsansvaret for barna dersom foreldrene dør. Dette er en gammel tankegang som fremdeles har fotfeste mange steder, men den er ikke riktig. Selve fadderansvaret handler om trosopplæringen til barnet, ikke om andre forhold.