Hva er en gudstjeneste?

Gudstjeneste feires der folk bor, i den lokale kirken. Dit kommer de med sine liv i glede og i sorg. De kommer for å døpe sine barn og for å få del i et kristent fellesskap, for å tilbe Den treenige Gud, i sanger, bønner og tekster.

• Gudstjenesten skal være ramme for ekte menneskelig fellesskap.
• Gudstjeneste skal være stedet der en kan feire Jesu oppstandelse og oppleve Guds nærvær og nåde.
• Gudstjenesten skal være tidspunktet der en får stanse opp og møte seg selv.

Å delta i gudstjenesten er for mange mennesker en vane. Det markerer forskjellen på hverdag og helg og fyller et behov for høytid og hellighet, for tilhørighet og tilbedelse. Andre kommer kanskje fordi de er blitt invitert og fordi de skal være faddere for et barn eller delta i en konfirmasjon.

Å møtes i gudstjenesten, enten fordi den i det ytre er viktig for oss som en del av en rytme, eller som det sted der det skapes gode fellesskap, har paralleller verden over. Kirken er et verdensvidt fellesskap, med røtter tilbake til Jesu fellesskap med sine disipler. Kirken er Guds folk på vandring, verden over, mot et himmelsk mål.

Historikk
Vår gudstjeneste hviler på en dobbel tradisjon; videreføring av den jødiske gudstjeneste i synagogen og arven fra Jesu første gudstjeneste med disiplene, skjærtorsdag da nattverden ble innstiftet. I Det nye testamentet står det at Jesus gikk i synagogen på sabbaten, etter sedvane. Etter Jesu oppstandelse og himmelfart fulgte de første kristne Jesu eksempel. I Apostelgjerningene leser vi hvordan ”de holdt sammen, og hver dag samlet de seg på tempelplassen. I hjemmene brøt de brødet, og de spiste sammen med oppriktig og inderlig glede”. (Apgj. 2.46.)

Vi vet lite om hvordan de første kristne holdt gudstjenester. Men allerede fra det første århundre etter Jesu oppstandelse, forteller kirkefaderen Justin Martyr (år 155) følgende: ”På den dag som kalles solens dag, samles alle, enten de bor i byene eller på landsbygda. Man leser fra apostlenes erindringer eller profetenes skrifter så langt tiden tillater. Når den som leser, har sluttet opplesningen, sier forstanderen et formaningens ord der han oppfordrer oss til å etterleve de gode ting vi har hørt. Deretter reiser vi oss alle og lar bønner stige opp. Når vi har avsluttet bønnene (…) bæres det frem brød, vin og vann, og forstanderen fremsier etter sin nådegave bønn og takksigelse. Og til dette sier menigheten jublende ”Amen!” 
Deretter skjer utdelingen til hver enkelt, og vi nyter det slik det har blitt holdt takkebønn over. Til dem som er fraværende, sendes brød og vin med diakonene. De som har overflod, og som er villige til det, de gir av sitt…”Her ser vi sporene av det som alltid har kjennetegnet en kristen gudstjeneste.